Har du noen gang vært nervøs for noe som betyr alt for deg? Eller ha et ønske om å oppfylle drømmen din, samtidig så vil du ikke? Når en biltur på 5 timer føles ut som en hel dag, men i etterkant skulle du gjerne gjort det igjen? Dette her er noen få av mange følelser jeg hadde i løpet av dagen jeg hadde oppflyvning, og nå sitter jeg igjen med en liten lapp som jeg har jobbet for i to flysesonger nå.
Dagen startet klokka 07.00 om morgen, med en stor dose nerver til frokost, -hehe.. Pappa var allerede våken, og venta bare på at jeg var klar for å reise. Da bagen var pakka og skoa var på, så var det bare å kjøre ned på flyplassen, hvor sjefen venta. På kontoret i klubbhuset satt sjefen med et stor glis, og papirene for oppflyvingen var klare. Nå gjensto bare en kjøretur på 5 timer, før vi skulle ankomme Starmoen flyplass i Elverum.
Hele veien fra flyplassen i Lunde til flyplassen i Elverum, så var det nervene som pratet hele veien, godt instruktøren overlevde det. «Kan vi snu nå?» ble sagt gjentatte ganger, enda jeg innerst inne ikke ville snu, jeg skulle jo oppfylle en stor drøm! Når vi nærmet oss Starmoen ble nervene bare større og større, og jeg ville egentlig bare stikke av så fort bilen stoppa.
Bilen stoppa og jeg husker det som om det skulle vært i går. Jeg bare satt der og kikket rett fram, og det gjorde rett og slett vondt i magen, så nervøs var jeg. Men, jeg kunne jo ikke sitte i bilen hele dagen, det var jo ikke der jeg kunne oppfylle pilotdrømmen. Vi pakket ut av bilen og la bagene på rommene, før vi gikk bort til hangaren. Før flyturen med Steinar Øksenholt, så fløy jeg en tur med Egil Roland. Jeg skulle fly ASK – 21 og dette var også er faktor som gjorde at jeg var veldig nervøs. Ikke var jeg på en veldig kjent flyplass jeg er vant til, og jeg skulle fly et fly jeg heller ikke har flydd så mye. Daglig ble tatt og flyturen var i gang. Nervene spilte inn og jeg var langt ifra fornøyd med dagens første tur. Da jeg hadde landet, snakket jeg og Egil litt om hva jeg burde passe på under oppflyvning, og hva som var bra.
Nervøs som jeg var, så var jeg obs på hver eneste bil som kom kjørende inn på parkeringen. Jeg ble like letta hver gang det ikke var Steinar, jeg var kjempenervøs! Egil kunne ikke annet enn å le, men i etterkant så hadde det vært gøy å se hvordan jeg oppførte meg den dagen. Jeg hørte at det kom en bil, jeg snudde meg og der kom Steinar. Flyet sto klart, og tankene suste gjennom hodet, nå skal jeg ta daglig, også skal jeg fly. En daglig inspeksjon handler om å gå over flyet og se at alt er som det skal, at ror og instrumenter i flyet fungerer blant annet. Steinar kom gående og jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hilste på ham, og når daglig skulle i gang så jaget jeg vekk alle som var rundt, før jeg begynte. Daglig går som normalt, et par småting glemmer jeg, men heldigvis merker jeg det selv og får sagt det når jeg er ferdig med runden.
«Skal vi fly da?» sier Steinar. Jeg vil ikke, samtidig ville jeg bare bli ferdig. Når flyet blir dratt ut på banen, og fallskjermen er på så skjer det noe helt merkelig. Plutselig forsvinner nervene, og jeg er overraskende rolig. Jeg må kjenne etter et par ganger før jeg skjønner at nervene er liksom ikke der, bare en spenning. Vi setter oss oppi flyet, og Egil har kommet tilbake igjen. Slepeflyet kommer og jeg starter på avgangsjekken. Under avgangsjekken merker jeg at noen nerver smått kommer tilbake, men det prøver jeg bare å stenge ute.
Når vi er klare er det tommel opp og stikka i avgangsposisjon. Vi begynner å rulle og plutselig er første turen unnagjort. Plutselig står vi på bakken igjen, og en god del av øvelsene er allerede utført. Jeg rakk så vidt å blunke før første tur var ferdig. En oppflyvning er ganske intens. Du tar av, flyr mange øvelser, rett på downwind og lande. Når du har landet er det bare å flytte flyet tilbake til der det skal være, også opp igjen. Turene går radig etter hverandre og det tar ikke lange tiden før siste tur står for tur. «Nå på siste tur går vi igjennom ulike nødprosedyrer, du tar over når jeg sier ifra.» Jeg tenker ikke noe mer over det, og viser tommel opp til vingemann. Vi begynner å rulle bortover og plutselig er vi i lufta igjen. Vi kommer opp på cirka 150 meter over skogen, og plutselig forsvinner lina, det er linebrudd. Jeg rekker ikke å tenke meg om før jeg har snudd flyet og er allerede på vei mot rullebanen igjen. Vi nærmer oss bakken, og treffer med halehjulet først, bremser fullt ut og ikke lenge etter står vi stille.
Steinar går ut av flyet og jeg hopper ut like etter. Vi tar en kort brief og snakker om hvordan linebruddet gikk. Egil kommer gående og blir med på slutten av briefen til Steinar. Plutselig strekker Steinar hånda frem og sier: «Men nå vil ikke jeg fly med deg mer, dette klarer du fint selv.» Jeg husker fortsatt at jeg bare ble stående og kikke på han et par sekunder før jeg reagerte. Det var liksom helt uvirkelig, samtidig skjønte jeg den store drømmen endelig var oppfylt. Når jeg skjønte det ga jeg han en klem og klarte ikke annet enn å smile. Jeg snudde meg så rundt og hylte av glede før jeg løp bort til Egil og ga han en klem og. Hele kroppen min skalv og jeg skjønte vel ikke egentlig helt hva som hadde skjedd.
Etter vi hadde dyttet flyet vekk fra banen og satt det på sin plass, så gikk vi inn for å ordne med sertifikat. Vi satt oss på hver vår side av bordet, og det ble helt stille et lite øyeblikk. Steinar skrev på PC-en og arkene som skulle signeres. Jeg satt helt i mine egne tanker, og så fort vi begynte å skravle så kom smilet snikende på. Det var helt uvirkelig at det var over, jeg som hadde grua meg hele dagen. De 5 timene i bilen var kjempelange, og stakkars Egil som måtte sitte og høre på meg som ville snu i hver rundkjøring, -hehe!
Jeg smilte som en sol resten av kvelden, og smiler like mye mens jeg nå sitter her og skriver det ned. En oppflyvning for en seilflyelev er like viktig som en oppkjøring for en som har tatt kjøretimer. Oppflyvningsdagen i seg selv er en spesiell dag. Det er en spent stemning rundt eleven, og eleven i seg selv kan være veldig nervøs. Hele settingen blir spesiell, det er nå det virkelig gjelder, du skal vise alt du har lært. Jeg har virkelig lært mye om meg selv i denne perioden. Det gikk en liten stund mellom skolesjekken og oppflyningen min, pga. dårlig vær, men nå i etterkant så betyr det ingenting. Nervene mine har vært veldig opp og ned, men når jeg la meg fredagen før, da gikk det virkelig inn på meg at i morgen, ja, da skal jeg fly opp.
Helt til slutt vil jeg igjen takke Steinar for at han hadde mulighet til å fly opp med meg. Også vil jeg takke Egil for at han tok seg tid til å kjøre opp til Elverum for at jeg skulle få fly opp, det betyr veldig mye. Nå i etterkant skulle jeg gjerne flydd opp mange ganger til!
FLY SAFE.
Hilsen Anna Tomine Rønningen, Nome Flyklubb
P I L O T P I K E R 